Bevisstheten er kosmos' materiale

Av Dr. Iain McGilchrist                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                   21.11.2021

Lenke: Iain McGilchrist: "Consciousness is the stuff of the cosmos" | Essentia Foundation

                                                                                                                                                                                                                        Oversatt til norsk av Peter Næss

I en svært kort presentasjon er det ikke mulig å argumentere for et standpunkt om bevissthet, så jeg vil nøye meg med å redegjøre for mine konklusjoner, som jeg har argumentert utførlig for i min nye bok The Matter with Things: Our Brains, Our Delusions and the Unmaking of the World. Bevisstheten er irreduserbar, opprinnelig og allestedsnærværende: ikke en ting, men en kreativ prosess. Materie er en teoretisk abstraksjon som ingen har sett. Begrepet har likevel en klar mening: Det refererer til egenskapene til visse elementer i bevisstheten som gir relativ motstand og relativ varighet som en nødvendig del av den skapende prosessen.

Det man trenger å vite, er at de to hjernehalvdelene har utviklet seg slik at de er oppmerksomme på verden, og derfor skaper den eneste verden vi kan kjenne, på to stort sett motsatte måter:

Den venstre hjernehalvdelen retter en snever, målrettet oppmerksomhet mot en detalj som vi trenger å manipulere, mens den høyre hjernehalvdelen retter en bred, åpen, vedvarende, årvåken og uengasjert oppmerksomhet mot resten av verden mens vi fokuserer på den detaljen vi ønsker å manipulere. Dette betyr at hver hjernehalvdel skaper en verden som har ulike kvaliteter.

Disse kan enklest mulig karakteriseres omtrent slik. For venstre hjernehalvdel er det en verden av ting som er velkjente, sikre, faste, isolerte, eksplisitte, abstraherte fra kontekst, kroppsløse, generelle, kvantifiserbare, kjente i sine deler og livløse.

For høyre hjernehalvdel er det en verden av former og prosesser som aldri kan reduseres til det allerede kjente eller sikre, som aldri kan forklares ved å oppløses i deler, men som alltid forstås som helheter som både inkorporerer og inkorporeres i andre helheter, unike, alltid i endring og i flyt, sammenkoblet, implisitt, forstått kun i sammenheng, kroppsliggjort og levendegjort.

Venstre hjernehalvdel er en verden av atomistiske elementer, mens høyre hjernehalvdel er en verden av relasjoner. Viktigst av alt er at den høyre hjernehalvdelens verden er den verden som er til stede for oss, mens den venstre hjernehalvdelens verden er en re-presentasjon: den venstre hjernehalvdelen er et kart, den høyre hjernehalvdelen er den erfaringsverdenen som kartlegges.

I dette foredraget har jeg valgt å gjøre meg noen svært enkle refleksjoner over ett aspekt ved bevisstheten: dens relasjonelle natur. Jeg mener faktisk at alt er relasjonelt, og at det vi kaller ting, relata, er sekundært i forhold til relasjonen. Bevisstheten er alltid «av» noe: Hva er da naturen til dette noe som både er delvis konstituerende for og delvis konstituert av denne relasjonen?

I det siste århundret har det vært en tendens, i hvert fall i den populære diskursen, til å trekke virkeligheten i motsatte retninger. Noen forskere, enten de sier det slik eller ikke når de blir bedt om å reflektere, fortsetter å tenke som om det bare finnes en virkelighet der ute, hvis natur er uavhengig av enhver bevissthet om den: naiv realisme. Dette er vanligvis biologer; du finner ikke mange fysikere som tenker slik. I virkeligheten deltar vi i kunnskapen: Det finnes ingen «utsikt fra ingensteds». Som John Archibald Wheeler uttrykte det: «Dette er et deltakende univers». Det er avgjørende at dette faktum ikke på noen måte hindrer vitenskapen i å snakke om sannheter - tvert imot. Vi har et desperat behov for det vitenskapen kan fortelle oss, og postmoderne forsøk på å undergrave den bør motarbeides med all kraft. To viktige sannheter: Vitenskapen kan ikke fortelle oss alt, men det vitenskapen kan fortelle oss, er rent gull. Ethvert forsøk på å undertrykke vitenskapen (jeg skiller skarpt mellom vitenskap og teknologi), uansett av hvilken grunn, er farlig og galt.

På den annen side finnes det humanistiske filosofer som mener at det ikke finnes noen virkelighet, siden alt er oppdiktet på mirakuløst vis av oss selv: naiv idealisme. Slike mennesker oppfører seg for øvrig aldri som om det ikke fantes noen virkelighet. De kan selvsagt heller ikke, ut fra sin egen logikk, gjøre krav på noen sannhet for sitt standpunkt.

Disse synspunktene ligger nærmere hverandre enn de ser ut til. Den ene parten frykter at hvis det vi kaller virkeligheten på noen måte var forurenset av vår egen medvirkning til at den ble til, ville den ikke lenger være verdig til å kalles virkelig.

Den andre frykter at siden vi åpenbart spiller en rolle i dens tilblivelse, er det allerede slik at den ikke kan kalles virkelig. Men bare fordi vi deltar i virkeligheten, betyr ikke det at vi oppfinner den ut av intet eller solipsistisk projiserer den på et indre mentalt lerret; langt mindre betyr det at selve ideen om virkeligheten dermed er ugyldiggjort.

Jeg antar at det finnes noe som ikke bare er innholdet i mitt sinn - at for eksempel du eksisterer. Det finnes en uendelig stor, kompleks, mangefasettert, hva-det-nå-enn-er-som-eksisterer-utenfor-oss-selv. Den eneste verden noen av oss kan kjenne til, er altså den som blir til i det uendelige møtet mellom oss og dette hva-det-nå-er. Dessuten utvikler begge parter seg og forandres gjennom møtet: Det er slik vi og det blir mer fullstendig det vi er. Prosessen er både gjensidig og skapende. Tenk på det som et ekte og nært forhold mellom to bevisste vesener: Ingen av dem er selvfølgelig «skapt» av den andre, men begge blir til en viss grad, kanskje i stor grad, «skapt» til det de er gjennom sitt forhold.

Relasjonen kommer før relataene - de «tingene» som skal relateres til hverandre. Det vi mener med ordet «og» er ikke bare additivt, men også kreativt.

Det finnes ingen absolutt sannhet om verden som er resultatet av denne prosessen, men det finnes sannheter: Noen ting vi tror på, vil være sannere enn andre. Oppmerksomheten vi retter mot det vi ser, er av avgjørende betydning her. En maksimalt åpen, tålmodig og oppmerksom respons på hva det enn måtte være, er bedre til å avdekke eller skjelne virkeligheten enn en respons som er ufravikelig, ufølsom eller - fremfor alt - innhyllet i dogmer.

Det er viktig å merke seg at det vi opplever, ikke bare er et bilde av en verden «utenfor», en slags projeksjon på veggene i et kartesiansk teater inne i hodet vårt, overvåket av en intracerebral homunculus på en intracerebral sofa. Et slikt synspunkt kan antas å være et resultat av venstre hjernehalvdels forsøk på å forholde seg til en virkelighet den ikke forstår, og som alt er en representasjon av. Riktignok kan vi lure oss selv ved å forveksle våre egne projeksjoner med virkeligheten - og det gjør vi ofte - men det betyr ikke at vi alltid er ofre for selvbedrag. Når vi er ordentlig oppmerksomme, er det vi opplever «ekte vare», selv om det bare er en liten del av alt som er. For å forstå det må høyre hjernehalvdel - og helst selvfølgelig begge - være i sving. Det er sant at vi bare kan se verden delvis, men vi ser likevel verden direkte. Det er ikke en re-presentasjon, men et reelt nærvær: Det er ikke en vegg mellom oss og verden. Vår opplevelse er av hva-det-nå-er og ikke noe annet, selv om vi ikke kan komme bort fra at det er vi som opplever det.

Likevel, sier jeg, vi er med på å skape den. Hvordan kan det ha seg?

En analogi kan hjelpe deg å komme nærmere det jeg mener. Det finnes noe slikt som Mozarts g-mollkvintett. Den er på en måte ganske spesifikk. Den er absolutt ikke en fantasi, og jeg kan ikke dikte den opp som jeg vil. Men den finnes ikke i det lukkede partituret i bokhyllen min (bare potensialet er der). Den eksisterer heller ikke i Mozarts hode, for han er død, og det øyeblikket han døde, gjorde ingen som helst forskjell for kvintettens eksistens eller natur. Og det finnes ikke én ideell kvintett som vi alltid ufullkomment imiterer i vårt møte med den. Den blir til, den blir til, hver gang et sinn, med all sin historie og sine forutinntatte meninger, møter den, eller når mange sinn gjør det sammen. Hver gang vil den være virkelig. Og hver gang vil den også være forskjellig, selv om det er gjenkjennelig at det er det «samme» musikkstykket. Det er absolutt ikke et spørsmål om «anything goes».

Ikke alle fremføringer vil være like gode, eller like tro mot kvintettens ånd. Og det burde ikke være noe problem å si det: I livet har vi ikke vanskelig for å skille mellom bedre og dårligere fremføringer, og vi forventer i det minste en viss grad av konsensus om dette blant dem som vet nok til å gjenkjenne en god fremføring når de hører den.

Men ingen ville forvente at jeg skulle si nøyaktig hvordan jeg vet at det er en «ekte» fremføring av verket, og enda mindre at jeg skulle bevise at det er det. I beste fall kan jeg peke på visse aspekter ved fremføringen, og håpe at medlytteren plukker det opp. Og det er ikke bare på grunn av musikkens særegne natur. Ingen forventer heller at jeg skal si hvordan jeg vet at min forståelse av Hamlet er mer eller mindre sann. Som kritiker av Hamlet sier jeg det jeg ser: Enten «klikker» folk med på det jeg sier - får en innsikt av det - eller så gjør de det ikke. Enten føler de at jeg (og nå de) vet mer om Hamlet, eller så gjør de det ikke. Det finnes helt klart bedre og dårligere tolkninger. Jeg kan for eksempel ta uomtvistelig feil ved å hevde at det egentlig er en beretning om bondelivet i Aserbajdsjan på 900-tallet, eller, mindre dramatisk, men ikke desto mindre åpenbart, ved å hevde at det først og fremst er en kritikk av Jakob 1.s utenrikspolitikk. Det finnes faktisk et nesten ubegrenset antall måter jeg kan ta feil på.

Filosofien kan ikke tvinge frem et standpunkt. Den kan bare la en innsikt vokse frem. Platon beskrev prosessen som en gnist som krysser kløften: «Plutselig tennes et lys i en sjel av en flamme som springer til den fra en annen.»[1] Opplevelsen av å forstå innebærer et skifte fra det som i utgangspunktet virker kaotisk eller formløst, til en sammenhengende, stabil form eller et bilde, en gestalt - eller fra en eksisterende gestalt til en ny og bedre, som virker rikere enn den den erstatter.Universets flyt er alltid kreativ, selv om den har orden og ikke er tilfeldig eller kaotisk; verden er alltid et spørsmål om lydhørhet, selv om den heller ikke er fri for alle. Det er en prosess av kreativt samarbeid, av samskaping.

I den ånden vil jeg nå modifisere mitt bilde av kvintetten, som svarer til noen, men ikke alle, aspekter av virkeligheten. Hva om musikken ikke er Mozart, men noe som ligner mer på sublim jazz, eller en indisk raga eller portugisisk fado? Noe vi improviserer frem - innenfor visse grenser. Uansett hva det er, vil det oppstå i en balanse mellom frihet og tvang. Det vil ikke eksistere før det blir fremført: Ingen kan vite nøyaktig hvordan det kommer til å bli. Men det vil ikke være tilfeldig: Det vil vokse frem fra spillernes kontinuerlige samspill, og fra musikkens egen «historie» etter hvert som den utfolder seg; det neste som kommer, vil være foregrepet av det som har skjedd før. Det som kommer, vil også være formet av fantasien, ferdighetene og treningen vi bringer med oss, vår tidligere erfaring med å spille (sammen og hver for oss), konvensjonene i visse tradisjoner og felles forventninger, i tillegg til de grunnleggende akustiske lovene. Vår samskaping av musikken skjer ikke ex nihilo, og er ikke bare en projeksjon av oss selv. Likevel er vi, og dere, med på å skape den, selv om vi bare er tilhørere.

Vår fordypning i en kultur av innspilt musikk, der vi er passive og inaktive konsumenter, oppmuntrer oss til å tenke på musikk som en «ting», atskilt fra lytteren og musikerne som lager den. Men enhver utøver som har opplevd å bli revet med av musikkens eller dansens flyt, å være «i sporet», vet at dette er en fryktelig reduktiv beskrivelse. Å være i grooven, i flyten, er å føle seg spilt av musikken, like mye som å spille den. Som Yeats sier: «Hvordan kan vi kjenne/skille danseren fra dansen?»[2].

Igjen, bare fordi jeg bruker musikk som eksempel, er det selvsagt ikke et poeng som handler spesifikt om musikk. Musikk er tilfeldigvis et veldig tydelig eksempel på hvordan det vi oppfatter som en ting, oppstår ut fra et kompleks av relasjoner, både mellom noter og mellom individuelle bevisstheter. Men all vår erfaring, ikke bare i musikken, men også i livet, både mentalt og fysisk, er en slik kompleks flyt, en dans av gjensidige bevegelser som hele tiden utfolder seg og reagerer på hverandre. Den eksisterer i prosess og i relasjon, og det at vi tar del i denne gjensidigheten, gjør ikke at vi lever i en solipsistisk fantasi, men bekrefter nettopp at den ikke er en solipsistisk fantasi. Vi samhandler med hverandre og verden for øvrig på utallige måter uten å kunne ha mer enn begrenset kontroll over utfallet. Det som blir til, blir til gjennom et samspill mellom et mangfold av elementer, noen av dem våre, andre ikke.

Det som eksisterer utenfor oss selv, skaper oss, men vi er også med på å skape det som eksisterer. Med dette mener jeg ikke bare den fornuftige oppfatningen om at jeg har en innvirkning på verden, slik verden har en innvirkning på meg: at jeg setter mine fotavtrykk. Det ville umiddelbart føre til den refleksjonen at jeg er veldig liten i forhold til verden, og at min innvirkning i praksis er så liten at den i praksis kan ignoreres. Det kan se ut som om det finnes et usigelig stort univers og en usigelig liten individuell bevissthet. En slik refleksjon synes å forutsette en objektiv posisjon - et blikk utenfor historien eller geografien, tiden eller rommet - et blikk fra ingensteds, der alt kan måles og sammenlignes. Det innebærer en Måler av alle målere, som måler de andre skalaene og plasserer hver del på sin plass i henhold til sin samlede verdi. Men selv om det ikke kan være slik, er alternativet heller ikke bare en rent subjektiv posisjon: Nettopp denne polariteten - subjektiv/objektiv - er villedende. I fado, raga og jazz er det slik det er på grunn av meg, og jeg er slik jeg er på grunn av det.

I min opplevelse av verden er det svært mye som kan endres gjennom min respons på hva-det-nå-enn-er - på sett og vis kan alt endres. Selv om det kan se ut til å være «bare for meg», hvor stort eller lite er det? Vi kan ikke veie bevisstheten opp mot universet. Det er som å prøve å si nøyaktig hvor mye du elsker noen, hvis du virkelig elsker dem. Det kan ikke fastsettes i rom eller kvantitativt, men kvalitativt og oppleves i tidens levende strøm. Og hvis ting viser seg å være sammenkoblet, ikke atomistiske - og det er de - har hver bevissthet sin innvirkning på universet som ikke kan kvantifiseres[3].

Betyr dette at det ikke finnes noe slikt som å ta feil? Nei, selvfølgelig ikke. Selv om det ikke kan finnes noen regler for jazz - ja, hvis den bare fulgte regler, ville den ikke lenger være jazz - er det mange ting man bare ikke kan gjøre; akkurat som man midt i en flamencodans, hvis form ikke er forhåndsbestemt, ikke plutselig kan begynne å balansere på hælene, eller stoppe og klø seg på nesen, eller gjøre can-can, uten at dansen opphører å være. Flamenco er mer formalisert enn jazz, men selv i jazz er det bokstavelig talt ingen ende på listen over hva man ikke gjør. Men det finnes heller ingen oppskrift, ingen prosedyre eller algoritme å følge for å gjøre det riktig. En algoritme er det venstre hjernehalvdel vil ha; erkjennelsen av at det må være fritt for algoritmer, men likevel ikke tilfeldig, er karakteristisk for den høyre hjernehalvdelens forståelse. Vi kan spesifisere hva som ikke er jazz, men ikke hva som er det. Vår kunnskap om alt som er unikt, er på samme måte apofatisk. På samme måte som «og» ikke bare er additivt, er «ikke» ikke bare negativt. Begge deler er skapende. Faktisk er motstand - «ikke-het» - en absolutt nødvendighet for skapelse.

Det jeg ikke aner noe om - det jeg bare ikke «forstår» eller «ser» - eksisterer ikke for meg. Den manifestasjonen av hva-det-nå-enn-er er, er rett og slett ikke tilgjengelig i min verden. Men det betyr ikke at ting kommer og går fra alle andres virkelighet avhengig av min forståelse av den. Hvis jeg ikke kan se månen, betyr ikke det at den slutter å være der for andre. Hvis vi alle er innstilt på det samme hva-det-nå-enn-er (bevisstheten) - og jeg mener det er meningsløst å hevde at vi ikke er det - er det sannsynlig at noe som ligner på det jeg ikke kan se, blir sett av andre, og til syvende og sist vil det påvirke meg. Det er fullt mulig å bli lurt om, eller å fornekte, et aspekt av hva-det-nå-er.Sannhet er, i likhet med virkeligheten, et møte. Det ligger i et møtes natur at mer enn ett element er involvert. Og det jeg finner i hva-det-nå-er, eksisterer ikke forut for mitt møte med det. Det må riktignok finnes et potensial, men det aktualiseres først i mitt møte med det. Møtet er genuint skapende. Hele universet er konstant skapende - men ikke ut av intet.

Vi har her å gjøre med et fenomen eller en prosess hvis form kan anes intuitivt, men som vårt hverdagsspråk ikke er godt tilpasset. Når verden betraktes som en strøm, om enn differensiert, snarere enn som en rekke punkter eller en verden av ting, kan man nærme seg disse problematiske formuleringene fra et nytt ståsted, der mange av vanskelighetene blir løst. Verden, foreslår jeg, er en sømløs, alltid selvskapende, selvindividualiserende og samtidig selvforenende strøm som bare kan erkjennes når den blir erkjent. (Jeg sier «den» for enkelhets skyld; det er et spørsmål som er verdt å vurdere om dette er det riktige pronomenet). «Den» er som en strøm, med sine virvler og virvler, som oppstår for en tid, og som oppløses; mens de er der, er de til stede for alle observatører, til og med målbare opp til et visst punkt; og likevel, selv om de er distinkte, er de uatskillelige fra strømmen, ikke bare i den forstand at de ikke eksisterer uten strømmen, men i den forstand at de er strømmen. Vi er nettopp slike virvler i strømmen. Og kreativitet er alltid en oppdagelse av selvet så vel som av den andre[4].[4] Når man ser dette, fremstår den moderne vestlige tenkningens objektiverende, tidsfornektende, forandringsfornektende, diagrammatiske mentalitet som det jeg mener den er: en hindring, ikke en hjelp, på veien mot sannheten.

Den verden vi kjenner, kan altså ikke være helt uavhengig av sinnet, og den kan heller ikke være helt avhengig av sinnet. Igjen, dette gir ikke rom for en filosofi der «alt er tillatt». Det som kreves, er en maksimalt åpen og oppmerksom respons på noe virkelig og annet enn oss selv, som vi først bare aner konturene av, men som blir mer og mer til gjennom vår respons på det - hvis vi virkelig er lydhøre overfor det. Vi gir næring til det, eller ikke. I dette har det noe av kjærlighetens struktur.

[I et panel etter presentasjonen la Dr. McGilchrist til en viktig presisering av sitt metafysiske syn, som vi gjengir nedenfor:] Jeg tror at alt som eksisterer, eksisterer i bevisstheten; at bevisstheten er kosmos' stoff. Materien er en fase av bevisstheten. Den er ikke en separat ting, like lite som is er atskilt fra vann; den er en fase av vann; den er verken mindre eller mer enn vann; den er ikke atskilt fra vann; den er en slags vann. Og materie er en slags bevissthet - for en tid - som har visse ganske markante egenskaper som er forskjellige fra den måten vi vanligvis tenker på bevissthet på, akkurat som vann er gjennomsiktig og flyter og alt det andre, og is er hardt og ugjennomsiktig og kan splitte opp hodet ditt. Så de er forskjellige, men de er en del av den samme ontologien.

Bevissthet og materie må skilles fra hverandre - jeg argumenterer sterkt for at de er forskjellige, akkurat som is og vann er det - men det burde ikke være nødvendig å sette det ene opp mot det andre.

Notater og referanser:[1] Platon, Epistler, VII, 341c (oversatt av J. Harward).[2] Yeats, «Blant skolebarn».[3] Heschel AJ, «Halakhah and aggadah», i Between God and Man, Free Press, 1997, 176: «I øynene til den hvis første kategori er kvantitetskategorien, er ett menneske mindre enn to mennesker, men i Guds øyne er ett liv like mye verdt som hele livet».[4] Harold Bloom (Genius: A Mosaic of One Hundred Exemplary Creative Minds, Grand Central Publishing, 2003, s. 12) sier om Shakespeare at han var «en bevissthet formet av alle bevissthetene han forestilte seg», og «hans bevissthet kan virke mer som et produkt av hans kunst enn som dens produsent». På lignende vis sier Aaron Copland at «grunnen til tvangen til fornyet kreativitet er, slik jeg ser det, at hvert nytt verk bringer med seg et element av selvoppdagelse. Jeg må skape for å lære meg selv å kjenne ...» (Music and Imagination: Charles Eliot Norton Lectures, Oxford University Press, 1952, s. 41).

Dr. Iain McGilchrist er tidligere Fellow ved All Souls College, Oxford, assosiert Fellow ved Green Templeton College, Oxford, Fellow ved Royal College of Psychiatrists, Fellow ved Royal Society of Arts, overlege emeritus ved Bethlem and Maudsley Hospital, London, tidligere forskningsstipendiat i nevroavbildning ved Johns Hopkins University Medical School, Baltimore, og tidligere Fellow ved Institute of Advanced Studies i Stellenbosch. Han bor nå på Isle of Skye, utenfor kysten av Nordvest-Skottland, hvor han fortsetter å skrive og holde foredrag over hele verden.