Jeg
utforsker
konseptet om at jeget
er en illusjon,
og argumenterer for at det vi oppfatter som vårt faste "jeg"
faktisk er en midlertidig
samling av tanker, følelser og erfaringer.
Jeg
trekker veksler på både filosofiske
tradisjoner som
Alan Watts' og Buddhas lære om anatta,
samt moderne
nevrovitenskap som
viser at det
ikke
finnes et sentralt "jeg" i hjernen.
Det
er
egoet som
opprettholder denne illusjonen, men
det å erkjenne selvets
flyktige natur kan
være frigjørende, og åpne for endring og en mer medfølende
tilværelse.
Avslutningsvis gis det praktiske
råd for
hvordan man kan leve med denne innsikten, som meditasjon og det å
løsrive seg fra "historien" om hvem man er.
Ideen
om selvet som en illusjon støttes av både filosofiske og
vitenskapelige perspektiver
Filosofiske
perspektiver:
Alan Watts:
Watts, en
filosof fra det 20. århundre, argumenterte ofte for at det vi kaller
selvet, bare er en mental konstruksjon, en idé eller en
hallusinasjon som hjernen har om seg selv.
Han uttalte at
"Du er en prosess som universet ser og utforsker seg selv
gjennom".
Ifølge Watts er
man ikke stemmen i hodet, ens tanker, navn, jobb osv; man er snarere
en prosess, en hendelse, på samme måte som en bølge ikke er
atskilt fra havet, men er havet som "gjør bølge-ting".
Buddhisme
(Siddhartha Gautama – Buddha):
For rundt 2500
år siden kom Buddha med åpenbaringen om at det ikke finnes noe
selv.
Denne ideen
kalles anatta, som er ett av de tre eksistensmerkene i
buddhistisk filosofi.
Anatta hevder at
det vi kaller "meg", egentlig er en midlertidig samling av
deler – tanker, følelser, minner, vaner, traumer, ego og
preferanser – som er bundet sammen og virker sammenhengende, men
ikke er det. Det sammenlignes med et sandslott som ser ekte og
permanent ut, men som forsvinner med én bølge.
Vitenskapelige
perspektiver (Nevrovitenskap):
Manglende
lokalisering i hjernen: Nevrovitenskapen kan ikke finne et fast
selv i hjernen. Det finnes ingen "liten fyr i en stol som
trekker i spaker" eller et enkelt kommandosenter som
representerer "Peter" med hans preferanser og tanker.
Nettverk av
hjerneaktivitet: I stedet er det vi har, en "bunke nettverk
som aktiveres basert på sensorisk input, tidligere erfaringer og
ubevisste drifter".
"Komité
av personligheter": Man beskrives mer som en "komité
av personligheter i en trenchcoat som forsøker å fremstå
som en enkelt person". Hvis det gir mening for deg?
Hjernens
redigering: Hjernen redigerer historien i sanntid for å få deg
til å føle deg konsistent, fordi uten denne redigeringen ville man
skrike inn i et speil klokken 3 om morgenen: «Hvem er jeg??!!»
Ytterligere
støtte for illusjonen:
Egoet: Egoet
kan beskrives som "det interne PR-teamet" som skaper en
fortelling om deg selv. Det er stemmen som sier: "Jeg er denne
typen person, jeg gjør ikke det, jeg tror på disse tingene, jeg er
bedre enn den fyren...". Egoet er nyttig for å gi kontinuitet,
mål og stolthet, men det er også det som blir såret, fornærmet,
besatt og sjalu. Det er stemmen som ikke vil tie stille og vil kjempe
hardt for å forbli relevant.
Skiftende
identitet: Jeg vil også påpeke at identiteten skifter; man var
en annen person i ulike aldre (12, 22, 42)1. Identitet er mer som en
"spilleliste på telefonen din" enn et sammenhengende
album. Den er et "konstant omskrivende manus" snarere enn
en fast karakter.
Disse
perspektivene samlet sett utgjør et sterkt argument for at selvet
slik vi oppfatter det, er en overbevisende, men likevel flyktig
illusjon.
Hvilke
fordeler gir frihet fra selvet?
Frihet
fra ideen om et fast "selv" – altså å se selvet som en
illusjon – kan faktisk gi en rekke fordeler og oppleves som svært
frigjørende. Dette er "plot twist-en" i
perspektivet om selvet som en illusjon.
Her
er noen av fordelene:
Du er ikke
fanget i en enkelt identitet: Når du innser at selvet ikke er
fast, er du ikke lenger bundet til en statisk identitet. Du er
ikke fanget av en spesiell versjon av deg selv fra fortiden, enten
den var "smartere", "dummere" eller hadde "verre
hår". Identiteten din er mer som en "spilleliste på
telefonen din" enn et sammenhengende album, og den er i konstant
endring basert på humør, miljø og søvn.
Mulighet for
endring og vekst: Du kan endre deg og vokse. Du er ikke
definert av dårlige ting du har gjort, den verste dagen i livet
ditt, eller et substantiv. Du er mer en prosess ("verb"),
en bølge, eller et "konstant omskrivende manus"
snarere enn en fast karakter eller statue.
Evne til å
gi slipp: Du kan slippe tak i ting. Dette inkluderer å
ikke klamre deg til en falsk følelse av selv, noe som får verden
til å "åpne seg".
Livet blir
lettere og mer åpent: Du kan le mer, dømme mindre og leve
lettere. Ved å slutte å spille spillet "hvem er jeg",
kan du begynne å stille bedre spørsmål som "hvem er jeg i
ferd med å bli?", "hva opplever jeg akkurat nå?" og
"hva skjer hvis jeg slutter å spille denne rollen?"
Økt
medfølelse: Å forstå at ingen har et fast selv, inkludert de
som irriterer deg (for eksempel en bilist som irriterte deg
grenseløst i trafikken), kan føre til mer empati og medfølelse.
De er også "en virvlende masse av ego og vrangforestillinger",
akkurat som deg.
Du får velge
din egen historie: Selv om du bare er "en bunke nevroner og
historier og overlevelsesmekanismer pakket inn i hud", får du
fortsatt velge hva slags historie du vil fortelle. Du får
fortsatt le av galskapen, føle kjærlighet, smerte, skjønnhet og
absurditet.
Frihet fra
egoets tyranni: Egoet, som er det "interne PR-teamet"
som skaper en fortelling om deg, er nyttig for kontinuitet og
stolthet, men det er også det som blir såret, fornærmet, besatt og
sjalu. Ved å innse at denne fortellingen (egoet) er falsk, mister
den sin makt, og du blir fri fra den konstante "kampen"
egoet fører for å holde seg relevant.
Å miste deg
selv i opplevelsen: Til syvende og sist – kanskje poenget med
livet ikke er å "finne deg selv", men heller å "miste
deg selv" i kunst, natur, stillhet eller "den vakre
absurditeten i alt".
Disse
perspektivene understreker at fraværet av et fast selv, selv om det
kan virke skremmende, i realiteten kan være en dypt befriende og
positiv innsikt.
Hvilke
praktiske verktøy kan man bruke for å navigere en virkelighet uten
et fast selv?
Det
finnes flere praktiske verktøy man kan bruke for å navigere i en
virkelighet hvor selvet betraktes som en illusjon. Disse verktøyene
hjelper deg å leve et "selv-valgfritt" liv uten å bli
overveldet av eksistensiell angst:
Meditasjon:
Dette verktøyet handler ikke om å "finne seg selv", men
snarere om å observere selvet løse seg opp. Gjennom meditasjon kan
du se at tankene dine bare er som skyer, følelsene dine som
været, og du selv er himmelen. Målet er å la ting komme, observere
dem, og så la dem gå, om og om igjen.
Koble deg fra
historien: Du trenger ikke å være fanget i spesifikke roller
eller merkelapper som "den engstelige", "overprestereren",
"taperen" eller "frelseren". Du har tillatelse
til å omskrive manuset ditt, eller til og med skrote det helt. Dette
betyr å frigjøre deg fra den fortellingen egoet skaper om hvem du
er.
Le av
illusjonen: Det er viktig å ta illusjonen om selvet alvorlig,
men ikke for alvorlig. Jeg foreslår at siden du er et
midlertidig mønster i et hav av kaos, kan du like gjerne
prøve å nyte turen/enjoy the ride. Dette perspektivet oppmuntrer
til letthet og en evne til å ikke la egoet ta for mye plass.
Praktisere
medfølelse: Hvis ingen har et fast selv, betyr det at selv de
personene som irriterer deg (f.eks. den tidligere nevnte bilisten),
også er en "virvlende masse av ego og vrangforestillinger"
akkurat som deg. Denne innsikten kan hjelpe deg til å vise empati.
Lykke
til, da.
