Fra tro til ateisme og tilbake

Jeffrey Geibels Reise: Fra tro til ateisme og tilbake, forankret i matematikkens aksiomer

Av Peter Næss

Jeffrey Geibels åndelige reise er en dyptgripende fortelling om intellektuell ærlighet, radikal skepsis og en overraskende gjenforening med tro, der matematikkens grunnleggende prinsipper spilte en avgjørende rolle. Som en høyskolelærer i matematikk, trent i logikk, bevisføring og presisjon, kom Jeff til et punkt hvor han mente Gud ikke lenger ga mening for ham. Hans historie utfordrer antagelsen om at man må velge mellom fornuft og tro, og avslører hvordan selv den strengeste logikk hviler på ubeviselige antagelser – aksiomer.

Hvem er Jeffrey Geibel?

Jeffrey Geibel, eller Jeff, er en høyskolelærer i matematikk som i skrivende stund har undervist i 20 år. Han bor i Pomona, Los Angeles County-området, er lykkelig gift og har ni levende barn. Jeff beskriver seg selv som en person som har kommet tilbake til Gud, og han er "veldig, veldig glad for å være tilbake med Gud". Hans bakgrunn som matematiker med en mastergrad i feltet, og hans dype forankring i logikk og bevisføring, gjør hans åndelige reise spesielt interessant.

Jeffs tidlige liv var preget av en blanding av religiøs eksponering og familiær turbulens. Som barn, fra fødsel til rundt femårsalderen, gikk familien hans til en baptistkirke. Han husker lite fra denne tiden, bortsett fra barnehagen og et vagt minne om kirkebenkene. Foreldrenes skilsmisse da han var rundt åtte år, førte til at kirken forsvant fra hans liv. Moren hans fortsatte å gå i kirken på "jul og påske" (creasters), mens faren sluttet å gå i kirken helt. Selv om det var en form for "kulturell kristendom" hjemme hos moren, og faren var en stabil forsørger, opplevde Jeff ikke ekte kristendom fra farens side.

Morens hjem var derimot preget av kaos. Hun giftet seg med en voldelig, dysfunksjonell alkoholiker, noe som førte til mye uro, politi, besøksforbud og tyverier. I tillegg drev moren en dekorasjons- og underholdningsvirksomhet der hun bl.a. arrangerte barnebursdager hvor Jeff selv deltok som karakter eller klovn fra han var 14 år. Hun organiserte også "voksenfester", noe som innebar at strippere og festing ble en del av Jeffs liv fra ung alder. Han beskriver hvordan hans 14 år gamle søsters bursdagsfest hadde en mannlig stripper da han var 11, og hvordan eksotiske dansere var en del av feiringen fra han var 16 år. Jeff så dette som normal underholdning, slik han var oppdratt, og skjønte ikke hvorfor foreldrene til vennene hans ikke ville at barna deres skulle være rundt ham.

Han beskrev sitt barndomshjem som et "happy go lucky good times kind of home", men med innslag av misbruk og alkoholisme.

Til tross for dette kaotiske miljøet, aksepterte Jeff som barn at Gud eksisterte. Det var en standardantagelse, en vag forestilling om en kulturell kristen Gud, som han ikke tenkte mye over eller forfulgte. Han hadde også en viss forståelse for synd, selv om han ikke følte noe skyld knyttet til den type underholdning han vokste opp med.

Som tenåring, rundt 14 år, begynte Jeff å kjøre til en kirke i nærheten av morens hus, introdusert av brorens venn, før broren dro i militæret. Han vet ikke hvorfor han fortsatte å gå, men han likte det og så det som et varmt og positivt sted i kontrast til kaoset hjemme. I slutten av tenårene begynte han å ta læren på alvor, praktisere det han lærte, og tok grep som å nekte strippere på sin 19-årsdag og avsluttet et forhold til en ikke-troende osv. Han begynte å lese Bibelen, som et "kjærlighetsbrev", og lærte om apologetikk og evangelisering. I fem år, frem til han var rundt 25, hadde han en "voksende relasjon med Gud," som han kalte sin "rulletrapp til Gud". Han nøt det kristne livet som et "gledelig, godt alternativ" til fortiden.

Reisen inn i skeptisisme og ateisme

Vendepunktet kom da Jeff, etter hvert som han lærte mer om Bibelen, begynte å tvile på det kirken hans underviste. Han oppdaget uoverensstemmelser mellom prekestolen og Skriften, særlig etter å ha studert gresk og tekstkritikk. Han var forvirret og bekymret for hvorfor hans åndelige ledere syntes å være "ute av takt med skriftene". Denne dype uroen førte til en intens bønneøkt hvor han opplevde en time i det han beskrev som Guds nærvær, en "smak av Guds herlighet". Denne transformative opplevelsen ga ham fornyet håp og bekreftet Guds realitet, til tross for mennneskelige feil i læren.

Imidlertid tok historien en dramatisk og uventet vending omtrent et år etter denne opplevelsen. Jeff dro alene til besteforeldrenes hytte i Big Bear for å søke Guds nærvær igjen, inspirert av Jesu praksis. Etter timer med bønn begynte han å "erfaringsmessig hallusinere". Han følte at bestefaren hans, som var død, sto i rommet, deretter en romvesen, og til slutt lysstråler som skjøt opp fra bakken. Hver gang måtte han sjekke, og rommet var tomt. Han innså at "uansett hva jeg kunne fremkalle i tankene mine, kunne jeg oppleve".

Denne erkjennelsen rystet ham dypt. Han konkluderte med at alle hans tidligere positive åndelige erfaringer, inkludert den transformative opplevelsen av Guds nærvær, var "produsert i mitt eget sinn". For Jeff ble alt "falskt" – religionen, erfaringene, og uenighetene om Skriften ga mening hvis alt bare var et påfunn. Han falt gråtende sammen, knust av erkjennelsen av at Gud ikke eksisterte – en helt ny tanke for ham. Det føltes som om teppet ble revet bort under ham, og den solide grunnen han hadde funnet i troen, forsvant.

Jeff befant seg uten svar på grunnleggende spørsmål som "hvor kom alt fra?". Han erklærte seg som agnostiker, og senere som ateist, på grunn av manglende svar og en overbevisning om at "Gud ikke eksisterte". Dette var en smertefull erkjennelse for hans kone. For å opprettholde ekteskapet og familien, og fordi han hadde opplevd de positive sidene ved kristendommen (ingen politi, kamp, narkotika, alkohol – et bedre liv), gikk han med på å fortsette å gå i kirken med sin kone og leve etter kristne prinsipper.

Han ba ikke, da han ikke trodde Gud eksisterte, men spilte med, "fornøyd med min falske Gud". Jeff var ikke en militant ateist; han ønsket ikke at andre skulle oppleve den samme desillusjonen han hadde følt.

I de påfølgende fire årene testet Jeff sine nye ateistiske overbevisninger grundig. Som en analytisk "matematiker", tok han i bruk ekstrem skepsis. Han åpnet et Skypecast-rom kalt "hvordan vet du det?" og utfordret alle – ateister, kristne, hinduer, spirituelle – ved å stille det grunnleggende spørsmålet: "hvordan vet du det?". Hans søken var å finne ut om noen i det hele tatt kunne vite noe, siden han selv følte at han ikke visste noe. Han inviterte venner til møter for å diskutere de mest overbevisende argumentene for Gud, men konkluderte at alle til syvende og sist bare kom med påstander uten substans. Han nådde et punkt av radikal skepsis hvor han tvilte på alt, inkludert sin egen eksistens ("er jeg en hjerne i et kar?"). Apologetiske argumenter var virkningsløse for ham i denne fasen, da han stilte spørsmål ved selve grunnlaget for kunnskap.

Matematikkens rolle: Forståelsen av aksiomer

Etter fire år i denne tilstanden av dyp skepsis, bestemte Jeff seg for å ta en mastergrad i matematikk. Det var i en klasse kalt "Math 581: Studies in Geometry," i første kapittel av læreboken, at han fikk en innsikt som "rystet hans tillit til ren fornuft". Boken diskuterte grunnlaget for bevis i geometri og la ut hvordan et gyldig bevis fungerer.

Prinsippet er at hver påstand i et gyldig bevis må ha en understøttende grunn. Imidlertid påpekte boken at denne grunnen i seg selv er en påstand som krever en grunn, som igjen krever en grunn, og så videre i en uendelig regress (infinite regress problem). Med andre ord, "det er ikke mulig å bevise noe fordi hvis hver påstand krever en grunn, har du et uendelig regressproblem, og ingen bevis er mulig".

For å løse dette problemet og muliggjøre bevisføring, må man akseptere visse grunnleggende antagelser: man må "akseptere at logikk eksisterer" og man må ha "noen aksiomer". Jeffs lærebok definerte et aksiom som "en påstand akseptert uten bevis". Dette var en åpenbaring for Jeff: For at resonnementet skal begynne, må man ha disse grunnleggende antagelsene, disse aksiomene, som man rett og slett godtar. Uten dem er det umulig å resonnere.

Jeff innså at hans fire år lange "narrens ærend" med å spørre "hvordan vet du det?" hele tiden var forgjeves, fordi han ikke forsto at på et visst nivå må man akseptere påstander for deretter å resonnere fremover fra dem. For å resonnere må man ha antagelser. Jeff understreket at dette ikke er komplisert, men en dyp erkjennelse: resonnement krever tro. Aksiomer er ikke beviste påstander; de er ting man bare aksepterer. Som et Monopol-spill hvor man først må godta reglene, kan man først utføre bevis når man har akseptert en rekke aksiomer. Man kan til og med ta ut noen aksiomer og få et annet sett med bevis.

Denne oppdagelsen sendte Jeff på en seks år lang reise, en "jakt" for å finne sine egne aksiomer for livet. Han kom fra en posisjon av "radikal skepsis" og innså at han måtte akseptere visse ting. Spørsmålet ble: "Hva skal jeg akseptere? Hva er mine valg? Hva skal jeg begynne med?".

Tilbake til tro: Valget av aksiomer

Jeff begynte å eksperimentere med ulike aksiomer for å se hvilken verden de ville føre til. Han antok først at Gud ikke eksisterte, og resonnerte fremover fra dette. Han fant at dette ledet ham til en konklusjon om at det ikke fantes noen ultimat mening, verdi eller hensikt i livet. Alt ville bare være noe vi "finner på". Dette punktet beskriver Jeff og intervjueren som nihilisme – en virkelighet hvor "alt er meningsløst, uten hensikt, verdiløst".

Deretter prøvde han den motsatte antagelsen: at Gud eksisterer. Med dette aksiomet kunne han se hvordan muligheten eksisterte for at universets skaper hadde skapt det med mening, verdi og hensikt. Han personlig foretrakk aksiomet at Gud eksisterte, da han nøt ideen om at hans familie, barn, jobb og liv hadde mening, i stedet for å være meningsløse.

Jeff bestemte seg for å "oppføre seg som om Gud eksisterte". Han levde som en ateist som likevel levde som om Gud eksisterte, fordi det ga ham muligheten til å handle som om det var mening i verden. Han var fornøyd med sin "falske Gud" som bare eksisterte i hans sinn, og han kunne spille som om det var ekte mening, verdi og hensikt. Han gjorde dette i omtrent fem år, og underviste til og med i søndagsskole for små barn, lykkelig mens han lærte dem ting han ikke trodde var sant.

Vendepunktet kom da han besøkte en ateistisk venn i Sacramento, som hadde mistet troen sin. Vennen konfronterte Jeff, kalte hans livsstil latterlig: "Hva er poenget med å legge til det ekstra trinnet? Hvorfor biter du ikke bare i det sure eplet og aksepterer at det ikke er noen mening, verdi og hensikt?".

På den fem timer lange hjemturen reflekterte Jeff dypt over dette. Han innså at vennen hadde rett, at han var latterlig, men han "virkelig likte å leve som om mening, verdi og hensikt eksisterte". Han ønsket ikke å akseptere den ateistiske virkeligheten der det ikke var noen mening. Han hadde levd i mange år som om det fantes mening, verdi og hensikt, og nå fant han det vanskelig å nekte at det faktisk var sant.

Han fikk en ny åpenbaring: "Kanskje alt er ekte". Kanskje de daglige opplevelsene av mening, verdi og hensikt – som kjærligheten til familien, kona og studentene – er gyldige måter å formulere aksiomer på. Jeff hadde kommet til et punkt hvor han måtte velge aksiomer, og han spurte seg selv: "Hvorfor velger jeg ikke å akseptere det som er åpenbart, nemlig at det er mening og verdi og hensikt?". Han innså at hans ateisme fornektet hans "daglige, øyeblikk-for-øyeblikk-opplevelse".

Han formulerte et nytt aksiom: "Det jeg opplever akkurat nå har en viss forbindelse til det som er ekte". Hvis dette var sant, da var hans kjærlighet til kona og barna ekte, og alle hans daglige møter med mening, verdi og hensikt var også ekte. Han konkluderte: "Hvis mening og verdi og hensikt er ekte, ser jeg ingen annen måte å komme dit på, med mindre det er en Gud et sted i den miksen". Han aksepterte at Gud eksisterte fordi "denne verden er så meningsfull".

Jeff erkjente at han i ti år hadde prøvd å tro at det ikke var mening, men han visste at det ikke var sant. Som intervjueren påpeker, er disse "brute facts" – intuisjoner om kjærlighet, mening, hensikt, verdi, menneskelige rettigheter, godt og ondt, rasjonalitet, skjønnheten i matematikk – best forklart og forankret i en transcendent kilde, en personlig, transcendent og mektig Gud. Ateisme, når den er intellektuelt ærlig, fører til nihilisme, hvor det ikke er noen iboende verdi eller valgfrihet. Intervjueren fremhever ironien i at ateister lever med "nyttige fiksjoner" for å rettferdiggjøre det de intuitivt vet er sant, mens kristne ofte anklages for ønsketenkning.

For Jeff forfulgte mening, verdi og hensikt; han kunne ikke benekte det lenger. Han innså at å miste Gud også betydde å miste sin egen menneskelighet.

Tilbakevendingen til tro var en langsom overgang, mindre enn et år etter samtalen med vennen. Han var redd for å be igjen, på grunn av den tidligere "hallusinasjons"-opplevelsen. Han ba venner om å få be hjemme hos dem for første gang på ti år. I det øyeblikket innså han at han "savnet Gud" og var takknemlig for Guds tålmodighet. Han opplevde Gud igjen.

Jeff beskrev sin nye erfaring med tro som å "rekke ut hånden og røre en flamme, og du vet at den er varm". Det er noe man bare vet, uten å måtte resonnere seg frem til det. Selv om all hans logiske tenkning var gyldig og viktig for hans reise, var tilbakekomsten til Gud en dypt erfaringbasert erkjennelse. Han følte seg "litt dum" for å ha benektet virkeligheten så lenge, da det var så klart at ting har mening. Han angret sin ekstreme skepsis, aksepterte at "resonnement krever tro", og omfavnet den meningen som utspilte seg rundt ham. Å se en solnedgang ble en dyp opplevelse av skjønnhet, en refleksjon av Guds godhet.

Denne nye forståelsen av kunnskap var ekspansiv, ikke begrenset til vitenskapelig bevisføring, men inkluderte intuitiv og erfaringsbasert kunnskap, som det å vite navnet sitt eller hvordan man kjører bil. Alt falt på plass og ga mening innenfor rammen av en Gud som elsker, og har skapt alt med en hensikt.

Konklusjon og oppmuntring

Jeffrey Geibels historie er et kraftfullt vitnesbyrd om hvordan dyp intellektuell utforskning, paradoksalt nok, kan føre til en omfavnelse av tro. For Jeff var erkjennelsen at matematikkens mest grunnleggende sannheter – bevis – krever ubeviselige aksiomer, den avgjørende innsikten som brøt ned hans radikale skepsis. Han forstår nå at å stille det uendelige "hvorfor?"-spørsmålet uten å anerkjenne behovet for grunnleggende antagelser, er en blindgate. Det er ikke bare greit, men nødvendig, å velge et sett med aksiomer eller troserklæringer for å kunne resonnere og leve meningsfullt.

Hans reise tok ti år, og han understreker viktigheten av tålmodighet, bønn og kjærlighet fra dem rundt de som strever med troen. Hans kones ubetingede kjærlighet og bønn spilte en avgjørende rolle i hans tilbakekomst. Jeffs historie utfordrer skeptikere til å revurdere sine forutsetninger, spesielt synet på at tro er motsatt av fornuft, og viser at tro faktisk er bygget inn i selve grunnlaget for hvordan vi tenker og lever. Hans historie er en påminnelse om at den mest rasjonelle tingen vi kan gjøre, noen ganger er å revurdere, og at jakten på sannhet kan føre til uventede steder.

Lenke til yt-video: Reasoning Requires Faith - Jeffrey Geibel's Story